Julekalender # I Poem by Gunnar Mo.

'Kan du dempe turtallet en smule? '

Fyren med hareskåret tok seg nær av min rastløshet.
Han trommet med en pekefinger på haglegeværet som lå i fanget hans, plystret sure og fraværende toner ut gjennom fortennene, mens han til en stadighet lot blikket fly fra veien, og over kroppen min. Jeg brydde meg ikke.
Det var alikevell bare tullinger som tok med seg haikere.
'Du ser skikkelig harpunert ut, ' sa han med et øye på veien, og et øye på meg. Jeg gryntet.

'Kvinnfolkting, ' konstaterte han.
'Skal du bare snelles inn til snella? ' spurte han, og humret over sin egen vittighet.
'Tosk, ' sa jeg høyt i meg selv.

Det verket i skulderen. Den hadde omsider sluttet å blø, men armen var helt død. Den hang slapt ned i fanget mitt, der jeg hadde lagt den.
'Skal du bare la den være der? ' spurte hareskåret, og nikket mot kniven som stakk ut fra skulderen min.
'Ja for faen, det er ikke min kniv. Jeg undersøkte en av de blodige sigarettene som lå til tørk i frontruten. Dustedama hadde parkert kniven sin i skulderen min, og blodet hadde druknet mine siste sigaretter. Hadde ikke kniven stoppet i skulderbladet mitt, ville hun ha kjørt den rett gjennom meg, og lat armen sin følge etter.
Hun hadde så små hender.

'Fyr! Jeg hadde funnet en sigarett som var tilfredstillende koagulert, og var nå klar for å inhalere min egen plasma.
'Det er ikke min kniv, ' hermet hareskåret. 'Nåja. Du tar den vel ut hvis du får bruk for den, ' humret han, og nikket mot hanskerommet. Han snakket for mye, og kjørte for langsomt.
Jeg begynte og rote irritert rundt i hanskerommet, mens hareskåret omstendelig manøvrerte bilen gjennom det Slovenske landskapet. Så stoppet han helt, bøyde seg frem, og stappet en diger neve inn i hanskerommet. Han rykket ut en fyrstikkeske som han slengte i fanget mitt.
'Behold den som et minne om Otto, ' sa han. Han fisket frem en liten kikkert, gikk ut av bilen, og begynte og beglo det Slovenske ørkenlandskapet.
'Du tåler en liten avstikker, ' konstaterte han da han satte seg inn igjen, og vrengte kjøretøyet ut i sanden.
Etter noen hundre meter stoppet han igjen, og gjikk ut av bilen. Han hadde oppdaget et bombekrater.
Med en blodig Gaulloise fastklistret til min hengende underleppe, fulgte jeg ham med øynene.
Han kravlet opp fra krateret og gliste.
I den ene hånden hadde han hagla, i den andre hånden hadde han et bein.
Det var et damebein.