Nils Christian Moe-Repstad Poems

Vi var allerede forgiftet: skiftende i form
hastige i svik, forbrant vi nærhet i alle rom

jeg skulle si hva jeg burde sagt
i dette og forrige århundre
men laget en kontrakt med det jeg så ut av vinduet
og valgte skyene

vi-et ble eiendomsløst, jeg var den siste keiseren
glem ikke det når jordene dine er uendelige
ned mot havet og øyene og båtene som venter

jeg ligger mellom fjær og venter på havørnene
ingen sykdom i det, ingen ydmykelser
og atmosfæren er snudd: eksosfæren er nederst

«når lungene er tilvennet
og jeg kan hoppe så høyt at jeg blir jeg vektløs
skal jeg sveve som ørnene»

universet ekspanderer
men kontrakten jeg har skrevet i skyene
er bevitnet og tinglyst i vårt solsystem

venter du på morgentåken denne sommeren
siger den inn fra syd, over havet
over øyene, de langstrakte jordene

og fester du en plastduk mellom søylene
på balkongen, samler den mer fuktighet enn huden

og du kan signere i vann
med ringfingeren eller leppene
...

We were already poisoned: changing in shape
hasty to betray, we incinerated intimacy in all spaces

I would say what I should have said
in this and the previous century
but I entered into a contract with what I saw out the window
and chose the clouds

the We became homeless, I was the last emperor
don't forget that when your fields have no end
down by the sea and the islands and the waiting boats

I lie among feathers and wait for sea eagles
no disease in that, no humiliations
and the atmosphere is flipped: the exosphere is lowest

‘when the lungs are acclimated
and I can jump so high that I become weightless
I will soar with the eagles'

the universe is expanding
but the contract I signed with the clouds
is witnessed and registered in our solar system

if you wait for the morning fog this summer
it will seep in from the south, over the sea
over the islands, over the long fields

and if you attach a plastic cloth between the rails
on the balcony, it will collect more humidity than the skin

and you can sign in water
with your ring finger or your lips
...

Ei rotte løper inn
i den åpne kjeften på en alligator
fortsetter ned i magesekken
og spiser de råtnende restene av en oryxkalv

«og så ut, ut fra dette stedet
fort som faen ut fra dette stedet»

Pakistan og fjellene, ingen undulater i tunnelene
bare onyksbarn med dioksider og monoksider i lungene

granittbrudd hugges av mordere i koloniene

jeg skjærer gjennom brostein
og marmorert bein, jeg plukker ut barn
men Kirkegaten har ingen numre for dem

«ingen er mer smittsomme enn barn»
«ingen er sykere enn mordere»

står det under kirkegulvet
det brytes opp av barneknokler
og teksten åpenbares for de jublende
men det er for sent for jubelens arkeologi
jeg leser Kindertotenwald
og hører de sørgende føde

jeg smitter dem med arven fra et helt hus,
min fars hus, hvor grunnmuren er ballaststein
fra fullriggeren Sørlandet
kneler du og presser øret inntil
kan du høre det er en klagemur

det du binder på jorden, skal være bundet i himlene,
og det du løser på jorden, skal være løst i himlene

jeg ville snakke om kongen fra Krim
1347 - under mongolenes beleiring av Kaffa ble pestlikene
katapultert over bymurene for å smitte innbyggerne
smittede genovesiske handelsmenn seiler vestover
Konstantinopel, Sicilia, Roma: Doktor Schnabel von Rom
tyske og engelske skip seiler vest og øst av Kristiansand
Bergen, Oslo, 1349: alteret for St. Sebastian
Stavanger, 1350: biskop Gunnar Pålsson
dør som den siste i kongeriket*

jeg kunne vært altruist som svartrotta, men

byfjorden, 1991
i 23 år har jeg smittet meg selv
med sykdom som et barn
med skrift for lett i hendene
for tung i voks, for steril i lys
for mørk for stedet den kommer fra

barn er et hardt språk

når du finner det i gater
hvor husene har kullets egenskaper

og den forsiktige angeren
er tydeligst under store, hvite vokslys

hvorfor fikk jeg navn her,
en stat og en gud her?

albaen, dåpskjolen
kalken og vannet, seilene
fra tremasteren over hodene våre

seilene fra tre master inn Oslofjorden
angustifolium i vinden

«de presser et hvitt bomullshåndkle
inn mellom kjevene mine, så jeg
ikke skal gnage av meg underleppen»

menneskebittet er på 250 kg pr. cm2

når mandibula og maxilla er låst sammen
strupen lukket som en myrfiol om natten
er det for sent for bønn og hypnose

these did their faces irrigate with blood,
which, with their tears commingled

«det er enkelt: lever du i smerten, erkjenner du smerten
blodet som renner over haken din er blodet som redder
men ikke før du biter av deg underleppen, er det En
og bare En som kan åpne fiolene
så du kan puste»

Bjørnemyrveien, kl. 7.32: en ambulanse
fra et av byhospitalene
de journalfører opiatforgiftningen
trekker opp melkehvit Stesolid
og spør om jeg ser fullriggeren på fjorden:

«mastene, vinden i... hvite seilene, myrullen
myrulls... letthet... vinden»

og alle steder er gode steder, å sovne med vinden
augustvinden


*Pesten nådde aldri til Island, fordi alle sjømennene døde før de kom frem.
...

A rat runs
into the gaping mouth of an alligator
continues down to the stomach
and eats the rotting remains of an oryx calf

‘and then out, out of this place
fucking fast out of this place'

Pakistan and the mountains, no parakeets in the mineshafts
only onyx-children with dioxide and monoxide in their lungs

granite quarries hacked out by murderers in the colonies

I cut through cobblestones
and marbled bone, I pick out children
but Church Street has no number for them

‘nothing is more contagious than a child'
‘no one is sicker than a murderer'

is written under the church's floorboards
broken up by the bones of children
the text is revealed to the ecstatic
but it is too late for ecstatic archeology
I read Kindertotenwald
and hear the grieving give birth

I infect them with the inheritance of a house,
my father's house, where ballast stones from the full-rigged
Sørlandet form the foundation
if you kneel and press your ear against it
you can hear it's a wailing wall

what you bind upon the earth, shall be bound in the heavens,
and what you resolve on the earth, shall be resolved in the heavens

I want to talk about the king of Crimea
1347 - during the Mongolian siege of Caffa the pest-ridden bodies were
catapulted over the city walls to infect the inhabitants
infected Genovese merchants sail westward
Constantinople, Sicily, Rome: Doktor Schnabel von Rom
German and English ships sail west and east of Kristiansand
Bergen, Oslo, 1349: the alter of St. Sebastian
Stavanger, 1350: Bishop Guttorm Pålsson
dies as the last in the realm*

I could have been an altruist like the black rat, but

city bay, 1991
for 23 years I have infected myself
with disease like a child
with text too light in my hands
too heavy in wax, too sterile in light
too dark for the place from which it comes

child is a hard language

when you find it in the streets
where the houses are coal-like
and the careful remorse
is most apparent under great, white wax-lights

why did I get a name here,
a state and a god here?

alb, christening robe
chalice and water, the sails
of the three-masted ship over our heads

sails from three masts up the Oslofjord
angustifolium in the wind

‘they press a white cotton washcloth
in between my jaws, so I
won't gnaw off my lower lip'

the human bite is 250 kg per cm2

when the mandible and the maxilla are locked together
the throat closes like a marsh violet at night
it's too late for prayers and hypnosis

these did their faces irrigate with blood,
which, with their tears commingled

‘It's simple: if you live in pain, you perceive the pain
the blood that runs over your chin is the blood that saves
but not before you bite your lower lip off, there is One
and only One who can open the violets
so you can breath'

Bearmarsh Road, 7:32 a.m.: an ambulance
from one of the city hospitals
they record the opiate poisoning
pull up milky white Stesolid
and ask if I can see the full-rigged ship in the fjord:

‘The masts, the wind in … white sails, cotton
cotton tufts … light … the wind'

and all places are good places, to sleep with the wind
the August wind


* The plague never reached Iceland because all the sailors died before they arrived.
...

En linje vann renner over vinduet
som en gjentagelse av hvordan
verden blir ny i religionene

det minner om fugler

de flyr hvite, setter seg i slyngplantene
som dekker hagesiden av betonghusene
og kunne aldri ha funnes i en roman

«i poesien er fuglene hvite og skaper verden
i en bølgende bevegelse»

syrinene, blomsterengen, brisen
sangen er ikke den samme om vinteren
når hvite laken tørker i sola og fuglene blir grønne

som olivenkvisten som fikk Noah
til å slutte å drikke

den syttende dagen i den syvende måneden
ble arken stående på Ararat-fjellene

verden er ny, Noah er ny
og tenker ikke på febertoktene, krampene
kvalmen som kommer med bråavvenning

«i prosaen er fuglene grønne og skaper verden
når vinen flyter»

når vannstanden synker
har Noah 39 i feber
og siden han har gått på fylla
og levd så tett på dyra
er det utviklet en mutasjon:

Noah er et virus
3-5 dager og alle menneskene i arken
har 39 i kroppstemperatur

også lufttemperaturen stiger to grader

2014: en arkeologisk ekspedisjon
gjør geofysiske undersøkelser i Ararat-fjellene
og avleser et omriss: en båtlignende form i leiet
etter den tredje gammeltestamentlige elva Hiddekel

«vi mener vi har funnet arken og flere relevante gjenstander
bl.a. mengder av amforaer som en gang inneholdt vin»

10-12 dager senere begynner
arkeologenes kroppstemperatur å stige
15-20 dager og lufttemperaturen
på Ararat-sletten øker

i en delvis forseglet amfora
blir det funnet levende sporer og virus

og biologene og virologene sier: «naturen og
menneskekroppen er nå et ekstracellulært fenomen»

det er virusets lysogene syklus

stripen av vann over vinduet mitt
kan bli Strandgatens største fossefall

slyngplantene vil bre seg
hele fasader forsvinne

vannet trekker inn i mikroskopiske luftbobler
i betongen og sprenger husene innenfra

som en tålmodig implosjon

filosofer, spåmenn, matematikere, virologer
teologer, geologer, astronomer, fysikere
etnologer, arkeologer, ingeniører, medisinere
økologer, værprofeter og teknologer:

«verden er en annen verden
kroppen en annen kropp»

dagen går sakte i mørkt, men
det lyser fra soverom ut i bakhagene
menneskene er sløve av feber
men bevisst tidligere ubevissthet om natur

ennå skifter årstidene
de hvite fuglene, de grønne fuglene

menneskekroppens febertilstand er konstant
...

A trace of water runs over the window
like a repetition of how
the world is reborn through religion

it brings to mind birds

they fly white, settle in the creeping vines
that cover the garden-facing side of the concrete house
and could never have been found in a novel

‘in poetry birds are white and make the world
in a waving movement'

lilacs, blooming fields, the breeze
the song is not the same in winter
when white sheets dry in the sun and birds turn green

as the olive branch that stopped
Noah's drinking

the seventeenth day of the seventh month
the arc came to rest upon the Ararat mountains

the world is new, Noah is new
and doesn't think about the fevers, the cramps
the nausea that comes with sudden withdrawal

‘in prose birds are green and make the world
when wine flows'

when the waters recede
Noah's fever reaches 102
and because he's been drunk
and lived so closely with the animals
there's been a mutation:

Noah is a virus
3-5 days and all of the humans in the arc
have a temperature of 102

and the ambient temperature has risen 4 degrees

2014: an archeological expedition
does geophysical research in the Ararat mountains
and discovers an outline of a boat-shape in the bed
of the old testament's third river Hiddekel

‘we think we've found the arc and several related artifacts
among them, numbers of amphorae that once contained wine'

10-12 days later the archeologists'
temperatures rise
15-20 days and the air temperature
over the Ararat plain rises

in a partially sealed amphora
they find living spores and viruses

and the biologists and the virologists say: ‘nature and
the human body are now an extracellular phenomenon'

it is the lysogenic cycle

the trace of water over my window
might be Strandgaten's largest waterfall

the creeping plants will spread
whole facades disappear

the water is absorbed in microscopic bubbles of air
in concrete and blows up houses from the inside

like a patient implosion

philosophers, shamans, mathematicians, virologists
theologists, geologists, astronomers, physicists
ethnologists, archeologists, engineers, physicians
ecologists, meteorologists, and technologists:

‘the world is an other world
the body an other body'

the day goes slowly toward darkness, but
lights are shining from bedrooms into the backyard
people are slack with fever
but aware of their former ignorance of nature

still the seasons change
the white birds, the green birds

the human body's fever is constant
...

Den gamle staten er den nye staten, med hvite duker
på bordene og kortterminal blant horene

først nettene i Ukraina, så dagene på de karibiske øyene
hvor pengene siles gjennom barneselskaper

som hvalene sluker tonn av krill
og siler vannet gjennom bardene

lovene er karibiske, de produserer tynne linjer
i sanden og blir borte

«kan du ordne en posisjon for meg i St. Petersburg?»
spør Tsjekhov

der snakker de om utryddelsen av skogene
og duellerer over løsunger og gifte kvinner

det er varmt og grønt i parkene
fra Moskovskij-stasjonen går togene så langt nordøst

at man husker opprøret og nedslaktingen
betongruiner og trepalassene ved det svarte havet

hvalene fyller lungene med luft
som danner plasma i dypet

adelslinjene er rette, men adelen er politisk
og har hvallunger

så dypt i systemene at det blir riktig
å duellere over bastardøkonomiens renhet

de plasmatiske rettssakene og giftmord
med nummer i grunnstofftabellen

de er umenneskelige i de østlige republikkene
i det fossile og alle nordlige hav

«de elsker sine fedre så høyt at hjernen min mykner
og jeg selger kroppens reserver av metangass»*

og duellene?

for bratt i trappene i Odessa

for åpent på de balkanske slettene

for varmt i St. Petersburg, St. Tropez

det er gassprinsessen, plasma og paradis

det er protest, flagg og frost

diktatorer inn gjennom koøyer



*Etter en skade fra et teater i Moskva 26.10.2002 er kroppens prosesser gått inn i en treghetsmodus. Dette resulterer i en opphopning av metangass soms sprenger alle skalaer.
...

Jeg sitter i den uverdige stolen
jeg legger tabletter under tungen
og leser aksjekurser på gyllent papir

jeg vet at kvalmen kommer, at den er fysisk
som vektene de løfter i rommet over

«7000 kalorier i døgnet
og hva faen er matvarebørsene»

jeg tenker heller ikke Bayer, Lundbeck, GSK
men biter meg i tungen, den plutselige smerten
minner om tap, store tap som i krigene

er det borgerkrigene
blodsmaken og virkestoffene
som penetrerer lingualvenen
er det kvalmen, den fysiske kvalmen

det klinker i jernvekter, jernet som en gang
ble hentet ut av myrene

«pass deg for vannhullene i fattigmyra»

reinsdyrhorn stikker ut av svarte søppelsekker
i april, og jeg forstår tyvjaktens historie

«under krigen senket vi jaktvåpen ned i sølehullene
for å skjule og bevare dem»

i arkeologien er det moselikene

jeg har drukket vann fra disse myrene
og kjenner tarmbevegelsen, trykkbølgen
opp i halsen: høyere, lavere, høyere, høyere
som grafer for råolje, palmeolje

jeg teller 1, 2, 3, 4, 5, 6
den neste bølgen, den største bølgen

sjøfuglene gulper opp lightere, flaskekorker, nylonrep
trålgarn, plastbestikk og barbiedukkehoder
til de nyutklekkede ungene

det er de døde måkene som skylles opp, ungene
flyr aldri fra reirene

det er bunnen av Nordsjøen: korallørken, slamsletter
fiskefjell som råtner

det er toppen av Nordsjøen: spillolje, rust, derivater
stålskrog som slår

det er den sakte nedbrytningen, munnhulen fylt med vann

jeg bretter avisen og holder den mot underleppen

NYSE-HANGSENG-LSE-NIKKEI-FSE

jern mot jern, tyngre, nesten som kirkeklokkene
i de lengste krigene
de fortidige, fremste krigene
...