1. FORGIFTNING Poem by Nils Christian Moe-Repstad

Ei rotte løper inn
i den åpne kjeften på en alligator
fortsetter ned i magesekken
og spiser de råtnende restene av en oryxkalv

«og så ut, ut fra dette stedet
fort som faen ut fra dette stedet»

Pakistan og fjellene, ingen undulater i tunnelene
bare onyksbarn med dioksider og monoksider i lungene

granittbrudd hugges av mordere i koloniene

jeg skjærer gjennom brostein
og marmorert bein, jeg plukker ut barn
men Kirkegaten har ingen numre for dem

«ingen er mer smittsomme enn barn»
«ingen er sykere enn mordere»

står det under kirkegulvet
det brytes opp av barneknokler
og teksten åpenbares for de jublende
men det er for sent for jubelens arkeologi
jeg leser Kindertotenwald
og hører de sørgende føde

jeg smitter dem med arven fra et helt hus,
min fars hus, hvor grunnmuren er ballaststein
fra fullriggeren Sørlandet
kneler du og presser øret inntil
kan du høre det er en klagemur

det du binder på jorden, skal være bundet i himlene,
og det du løser på jorden, skal være løst i himlene

jeg ville snakke om kongen fra Krim
1347 - under mongolenes beleiring av Kaffa ble pestlikene
katapultert over bymurene for å smitte innbyggerne
smittede genovesiske handelsmenn seiler vestover
Konstantinopel, Sicilia, Roma: Doktor Schnabel von Rom
tyske og engelske skip seiler vest og øst av Kristiansand
Bergen, Oslo, 1349: alteret for St. Sebastian
Stavanger, 1350: biskop Gunnar Pålsson
dør som den siste i kongeriket*

jeg kunne vært altruist som svartrotta, men

byfjorden, 1991
i 23 år har jeg smittet meg selv
med sykdom som et barn
med skrift for lett i hendene
for tung i voks, for steril i lys
for mørk for stedet den kommer fra

barn er et hardt språk

når du finner det i gater
hvor husene har kullets egenskaper

og den forsiktige angeren
er tydeligst under store, hvite vokslys

hvorfor fikk jeg navn her,
en stat og en gud her?

albaen, dåpskjolen
kalken og vannet, seilene
fra tremasteren over hodene våre

seilene fra tre master inn Oslofjorden
angustifolium i vinden

«de presser et hvitt bomullshåndkle
inn mellom kjevene mine, så jeg
ikke skal gnage av meg underleppen»

menneskebittet er på 250 kg pr. cm2

når mandibula og maxilla er låst sammen
strupen lukket som en myrfiol om natten
er det for sent for bønn og hypnose

these did their faces irrigate with blood,
which, with their tears commingled

«det er enkelt: lever du i smerten, erkjenner du smerten
blodet som renner over haken din er blodet som redder
men ikke før du biter av deg underleppen, er det En
og bare En som kan åpne fiolene
så du kan puste»

Bjørnemyrveien, kl. 7.32: en ambulanse
fra et av byhospitalene
de journalfører opiatforgiftningen
trekker opp melkehvit Stesolid
og spør om jeg ser fullriggeren på fjorden:

«mastene, vinden i... hvite seilene, myrullen
myrulls... letthet... vinden»

og alle steder er gode steder, å sovne med vinden
augustvinden


*Pesten nådde aldri til Island, fordi alle sjømennene døde før de kom frem.