16. FORGIFTNING Poem by Nils Christian Moe-Repstad

Vi var allerede forgiftet: skiftende i form
hastige i svik, forbrant vi nærhet i alle rom

jeg skulle si hva jeg burde sagt
i dette og forrige århundre
men laget en kontrakt med det jeg så ut av vinduet
og valgte skyene

vi-et ble eiendomsløst, jeg var den siste keiseren
glem ikke det når jordene dine er uendelige
ned mot havet og øyene og båtene som venter

jeg ligger mellom fjær og venter på havørnene
ingen sykdom i det, ingen ydmykelser
og atmosfæren er snudd: eksosfæren er nederst

«når lungene er tilvennet
og jeg kan hoppe så høyt at jeg blir jeg vektløs
skal jeg sveve som ørnene»

universet ekspanderer
men kontrakten jeg har skrevet i skyene
er bevitnet og tinglyst i vårt solsystem

venter du på morgentåken denne sommeren
siger den inn fra syd, over havet
over øyene, de langstrakte jordene

og fester du en plastduk mellom søylene
på balkongen, samler den mer fuktighet enn huden

og du kan signere i vann
med ringfingeren eller leppene