Jan Erik Vold Poems

Et nytt møte - og all den
smerte

dét
innebærer. Likevel

gleder vi oss, likevel
trekker vi

i alle salighetens
spaker håndtak og hendler, jackpot

på jackpot!
mens myntene raser

ut, de er flere og kommer fortere
enn vi kan samle

dem opp - la gå
med det, la gå med det.

Å veksle
disse sjetongene inn, det er der

det virkelige
arbeidet ligger.
...

A new meeting - and all
the pain

bound
to follow. Even so

we're happy about it, pulling at
all the

handles, levers and sticks
of joy, jackpot

upon jackpot!
while the coins gush out

so fast
and so many that we cannot

collect them - never mind about
that, never mind.

Cashing in
these chips, that's where

the real work
begins.
...

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn - mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. Å bære sorg

er å ikke ville stå opp
om morran, ikke klare løfte

foten fra fortauet, ikke komme fri
fra det samme stikk i brystet

som i går, i forgårs, dagen før der igjen
hver gang du passerer

de og de stedene i byen, de og de landskap
i sjelen, de og de navn

på hva det var du mistet: en kropp, en latter, en letthet
- et blikk å møte. Har de

øynene navn? Heter de Oscar? Heter de
Kathinka? At O eller K er borte

er ubegripelig, ubegripelig, ubegripelig
- har det noe navn? At

K eller O aldri mer skal legge
hendene på pannen din gjør ubeskrivelig vondt

- har det noe navn? At fuglene ikke
synger. Den sorthet

vi kaller
sorg. Varer sjelden mer enn syv år.
...

When sorrow comes, there is no
language

for it. Sorrow
is blackness, is absence, is yearning - many names

can be used, none of which
equals sorrow. To bear sorrow

is not to want to get up
in the morning, not to manage to lift your foot

from the sidewalk, not to be able to escape
the same stab in your heart that you felt

yesterday, the day before yesterday, two days
before yesterday, every time

you pass those spots in town, those landscapes
of mind, those names

for what you lost: a body, a laughter, a lightness - a pair
of eyes to meet your own. Do those eyes

have a name? Are they called Oscar? Are they called
Kathinka? The fact that O or K is gone

is incomprehensible, incomprehensible, incomprehensible
- is there a name for it? The fact

that K or O shall never place a calming hand
on your forehead brings pain

beyond words - is there a name for it? The fact
that no birds

sing. A blackness
called sorrow. Lasts seldom more than seven years.
...

1
Du kan kalle meg en
elg. Jeg
er ingen elg men jeg har
en elgs

tålmodighet
utholdenhet
styrke - en elgs
godmodighet. Jeg sparker hardt

men sjelden.
Bare
når
nødvendig.

2
Du ser meg
på
trafikkskilt
i skogbrynet, på olje

malerier
under stormende sky, i
kontur
mot en kanadisk

solnedgang. Selv er jeg
et
annet
sted.

3
At jeg bor
i en novelle
av Tarjei
Vesaas. Med høy nakke

og søkende mule, som vet
hvor
barken
smaker. At jeg ikke

lar meg lokke
av landeveiens
små
listige speil.

4
Det fins
en innertier. Den er ikke alltid

der du
tror.
...

1
You may call me an
elk. I am
no elk but I have
the patience

endurance
strength
of an
elk - an elk's goodnaturedness. I kick hard

but seldom.
Only
when
necessary.

2
You see me
on
road signs
by the wood's edge, under

the thundering skies
of an oil
painting, outlined against a Canadian
sun

set. But I dwell
some
place
else.

3
That I live
in a story
by Tarjei
Vesaas. With a long neck

and an eager
muzzle that knows where to look
for the juicy
part of the bark. I'm

not to be
fooled
by the highway's
tiny and tempting mirrors.

4
Yes, there is
a bull's eye. Not always

where you'd expect
it.
...

Jaroslav Seifert
fikk Nobelprisen, et leit slag
for hjemlandets
myndigheter, som nå

hvor nødig de enn
ville, så seg
tvunget til å godta iallfall et smalt
utvalg av diktene

oversatt
til andre
språk. En person høyt oppe i hierarkiet tar opp saken
hjemme hos dikteren, ber

treogåttiåringen forstå
hvilken vanskelig vurdering det er
for Kulturkontoret å velge
de rette

diktene. Seifert sier ja og ha
og hører tålmodig
på.
Plutselig spør han

mannen fra Administrasjonen: Husker forresten De
hva kulturministeren
under Balzac
hette? Byråkraten

stusser, stanser
og medgir
at det gjør han faktisk ikke. Nei
nettopp, sa Seifert.
...

Mr. Jaroslav Seifert
received the Nobel Prize, a sad blow
to his country's
authorities who unwillingly

found themselves
forced to accept
at least
a small portion of his poems

translated into
other
tongues. A high-ranking official
comes to visit

the poet in his home, asking
the 83-year-old man to understand
the difficult decision
the Cultural Committee is faced with, having to select

the proper poems. Mr. Seifert, patiently
listening, agrees to
everything
said. All of a sudden

he asks the man from the
Administration: Do you happen to recall
who was the Minister of Culture
under Balzac? The bureaucrat, somewhat

puzzled, is taken aback
and has to admit
that no, he doesn't. Well, Mr. Seifert said, there
we are.
...

1
Kan
altså ingenting
erstattes
med

ingenting?
spurte prinsen. Ja, det ser
slik
ut, sa fuglen

fra Kapingamarangi, for den som lar
være å skjelne
mellom
ja og nei.

2
Lar våre
å skjelne mellom ja
og
nei, spurte

prins Adrian, hvordan? Nei, det gjelder
å finne fram til
et ekte
stykke ingenting. Da merker du

det koster
ingenting
å gi det
bort, ingenting å holde på det.

3
Adrian
spurte: Hvordan vet man om ingenting
at det er
ekte? Fuglen

høynet nebbet
og sa: Når det
som fins er like virkelig som det
som ikke fins, når

det som ikke fins
er like virkelig som det som fins - that's
when your heartache
comes to an end.

4
Det var en vakker
dag. Bølgene
brøt
om den vesle øya, ute

i havet. Prinsen lå på stranden, under
solen, utenfor
språket. Han gned seg
i øynene, nikket

på hodet, da fuglen
sa: Prins
Adrian, jeg har fløyet langt, helt
fra Kapingamarangi - det

har jeg gjort for å synge
ingenting-sangen
for
deg: "Når ingenting

møter ingenting
oppstår ingenting, oppstår ingenting.
Når ingenting
savner ingenting, ønsker

ingenting - da er
alleting
i
ro." Solkverna malte, sanden

den glødet, prinsen
visste ikke
hvor han var. Prinsen han
lo.
...

1
So nothing
can
be
replaced

by nothing, then?
the prince asked. Yes, so
it
seems, said the bird

from Kapingamarangi, provided
you make
no distinction
between yes and no.

2
Make no
distinction between yes
and
no, Prince Adrian

asked, how? Well, first
you must
come upon a genuine
piece of nothing. Then you'll find

it costs you
nothing
to give it away, nothing
to keep it.

3
Adrian
asked: How can you tell
whether nothing
is genuine or not? Raising

its beak, the bird said: When
that which exists
is just as real
as that which doesn't, and when that

which doesn't
is just as real as that which does - that's when
your heartache
comes to an end.

4
It was a beautiful
day. The waves broke
around
the tiny island, far off

in the ocean. The prince
was lying on the beach, under the
sun, beyond
language. He rubbed his eyes

and nodded, when the bird
declared: Prince
Adrian, I've flown a great distance, all the way
from Kapingamarangi

in order
to sing
you The Nothingness
Sang: "When nothing

meets with nothing
nothing
will come up, nothing will come up.
When nothing

needs
nothing, lacks nothing - that's when
everything
will be at peace." The sun mill was grinding, the sand

was burning, the prince didn't know
where he
was. The prince, he just
laughed.
...