AT FUGLENE IKKE SYNGER Poem by Jan Erik Vold

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn - mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. Å bære sorg

er å ikke ville stå opp
om morran, ikke klare løfte

foten fra fortauet, ikke komme fri
fra det samme stikk i brystet

som i går, i forgårs, dagen før der igjen
hver gang du passerer

de og de stedene i byen, de og de landskap
i sjelen, de og de navn

på hva det var du mistet: en kropp, en latter, en letthet
- et blikk å møte. Har de

øynene navn? Heter de Oscar? Heter de
Kathinka? At O eller K er borte

er ubegripelig, ubegripelig, ubegripelig
- har det noe navn? At

K eller O aldri mer skal legge
hendene på pannen din gjør ubeskrivelig vondt

- har det noe navn? At fuglene ikke
synger. Den sorthet

vi kaller
sorg. Varer sjelden mer enn syv år.