FLASKEPOST TIL ROBBEN ISLAND Poem by Jan Erik Vold

Jeg tar en tusjpenn
og tegner
en
indianer

på himmelens
duk. Det er
mitt monument. Det er
den hjelpen

vi
venter
på. Risset sender jeg i en konvolutt
til Robben Island.

*

Selv om jeg har glemt
postsone
nummer. Selv
om jeg har

glemt
kontonummer. Selv om
jeg har
glemt fødsel- person- sykkelramme-

nummer.
Jeg sender mitt brev
pr. flaskepost.
Forutsatt at det fins hav.

*

Når kloden ikke lenger
er
kloden. Når den magnetiske
nordpol

tar til å vandre
som
flytt
samene. Når isberget styrter

og blir papp
masjé.
Stryker
ufarlig langs Titanics skrog.

*

Ordet
KRIG. Ordet
GIRK.
Mot denne

realitet
må også Wittgenstein
tie. Stein
gen

witt.
Reiste siden til GNORE. Kriveligheten
be
står. Nei, ekspanderer.

*

Hvordan
unn
slippe
regnet? Hvordan unnslippe

mørkets
frem
brudd? Hvordan
unnslippe de fjernstyrte ravnene, som løs

gjøres så nennsomt
at det ikke
merkes. Ikke
på våre barns kropper.

*

Ingen får lov
til
å ikke
se ut som

oss. Tenke som oss, smile
som oss, tvile
som
oss. Dyrke

Gud
som oss. Om alle land
lå øde.
Det står på pengesedlene.

*

Digitale
tusenlapper, som de fattige aldri
får i
neven. Fingeravtrykk

etter folk
som fikk hendene skåret
av. Taxisjåføren spurte: Betaler du
med cash? Ja

kontant, sa kunden, du vet
sånne
med
vannmerke i?

*

Som de nye
tannlege
borene. Smerten
kommer

hverken før, under eller
etter.
Emaljen
ble som ny. Det er bare

tannkjøttet
som
må
trekkes.

*

Hun spurte: Hva skal du
med all
den
brosteinen? Den du

har vippet opp
med
spett? Tror du sannheten
skjuler seg

under brolegningen? At det er der
de holder
trikkeskinnene
fanget?

*

Også et menneske
er
av
papir. Det kan rives

i stykker, det
kan
klippes opp, det kan brennes. Det kan
krølles

sammen og kastes
i kørja.
Et papir
får intet gravkors.

*

Gamle filmavis
opptak
fra kampene
på Okinawa. Noen

av de
grusomste
i hele
annen verdens

krig. Fordi det var så mye
bajo
nett
bruk.

*

Et håndtrykk, et blikk, en
kropp
i
den ene

vektskåla. All
verdens
dårskap
i den andre. Rått

parti, sa
vi på løkka, blindt speil.
To svarte
hansker i solnedgang.