Jaroslav Seifert
fikk Nobelprisen, et leit slag
for hjemlandets
myndigheter, som nå
hvor nødig de enn
ville, så seg
tvunget til å godta iallfall et smalt
utvalg av diktene
oversatt
til andre
språk. En person høyt oppe i hierarkiet tar opp saken
hjemme hos dikteren, ber
treogåttiåringen forstå
hvilken vanskelig vurdering det er
for Kulturkontoret å velge
de rette
diktene. Seifert sier ja og ha
og hører tålmodig
på.
Plutselig spør han
mannen fra Administrasjonen: Husker forresten De
hva kulturministeren
under Balzac
hette? Byråkraten
stusser, stanser
og medgir
at det gjør han faktisk ikke. Nei
nettopp, sa Seifert.
This poem has not been translated into any other language yet.
I would like to translate this poem