Jaroslav Seifert
fikk Nobelprisen, et leit slag
for hjemlandets
myndigheter, som nå
hvor nødig de enn
ville, så seg
tvunget til å godta iallfall et smalt
utvalg av diktene
oversatt
til andre
språk. En person høyt oppe i hierarkiet tar opp saken
hjemme hos dikteren, ber
treogåttiåringen forstå
hvilken vanskelig vurdering det er
for Kulturkontoret å velge
de rette
diktene. Seifert sier ja og ha
og hører tålmodig
på.
Plutselig spør han
mannen fra Administrasjonen: Husker forresten De
hva kulturministeren
under Balzac
hette? Byråkraten
stusser, stanser
og medgir
at det gjør han faktisk ikke. Nei
nettopp, sa Seifert.
...
Read full text