WIGWAM Poem by Jan Erik Vold

Det varme
berget
og den varme måsan, det varme
gresset, det

vennlige
grønne, nesten gult
av all
tørken

i år, i sommer, sommeren
den beste
tiden
vi har - se det røde

i horisonten, det
røde på kvelds
himmelen, veier du ville
ta og veier

du aldri
tok, veier du
prøvde
deg fram på og veier som forble

i det
blå, himmelens
blå, du en usynlig Jacob
på en usynlig

stige, usynlige
veier, uprøvde
lokkende
uframkommelige veier - og hvite

veier mellom hvite
stakitt
ryddig satt opp
mellom de

huser som står
der de står, hager som har bestemt
seg for
sine gjerder, veiene

derimellom, veiene
vekk, ut i en natt
som ingen
ende

har - ingen sommernatt men et
stummende
mørke
der selv ikke

stumheten
fins, der ingen fins
til å være
stumme, ingen stemme

som stum
kan være - dén
veien, dét
mørket, vägen som ingenstans

för - og så veien
tilbake, der Weg
zu
Dir, spiralen

vendt, stakittgjerdene rulla
på plass
igjen, løypa
som fører til hageporten

grindknirken
godlåten
heme, en enkel indianer
som venter, som

ventet, som sa'a hun ville
vente, ved
telt
åpningen hele

tiden, med
dette
smilet
og hodet på skakke ("vi lurte så på

hvor det
ble av
deg"), indianervennligheten
som var der

hele tiden, bålet
på peisen, flammene
fra bålet, ilden inne i de
flammene, glimtet

i et par
funklende øyne - var de
brune? var
de blå? blanke

var de, et mandellys
som steg
fra
kropp

av varme, dame
med
hank i, dame
med dør, wigwamen

venter, wigwamen
står
åpen - dit inn går han, og
wigwamens

teltdør
lukkes
mot sommernattens blonde
skumring, en og annen

stjerne, en og annen
flaggstang
blir
tilbake, en og annen

flaggermus
flakker fra og til, fra
og til
mellom bjørkenes

rom, bjørketrærne som står
opp mot
himmellyset, hvert
blad

så svartgrønt, hvert blad
i ro, du
min
wigwam, du min

squaw - snart
røke
kroppenes
fredspipe sammen!