Jon Fosse Poems

Eit menneske er her
og så er det borte
i ein vind
som forsvinn
innover
og møter steinens rørsler
og blir til meining
i alltid ny einskap
av det som er
og det som ikkje er
i ei stille
der vind
blir vind
der meining
blir meining
i fortapt rørsle
av alt som har vore
og samstundes er
frå eit opphav
der lyden bar meininga
før ordet delte seg
og sidan aldri forlét oss
Men det er
i all fortid og det er i all framtid
og det er
i noet
som ikkje finst
i si forsvinnande grense
mellom det som har vore
og det som skal kome
Det er uendeleg og utan avstand
i den same rørsla
Det klårnar
og forsvinn
og blir verande
medan det forsvinn
Og det lyser opp
i sitt mørker
medan det fortel
at det teier
Det er ingen stader
Det er alle stader
Det er nært
Det er fjernt
og kropp og sjel møtest
i eit der
og det er lite
og like stort
som alt som er
like lite som ingen ting
og der all visdom er
og ingen ting veit
i sitt inste sjølv
der ingen ting er skilt
og alt samstundes er seg sjølv og alt det andre
i det skilde
som ikkje er skilt
i endelaus avgrensing Slik eg lar det bli borte
i tydelege nærvær
i forsvinnande rørsle
og går rundt i dagen
der tre er tre
der stein er stein
der vind er vind
og der ord er ubergripeleg einskap
av alt som har vore
av alt som blir borte
og slik blir verande
som forsonande ord
...

A human being is here
and then disappears
in a wind
that vanishes
inwards
and meets the rock's movements
and becomes meaning
in always new unity
of what is
and what is not
in a silence
where wind
becomes wind
where meaning
becomes meaning
in lost movement
of everything that has been
and at once is
from an origin
where the sound carried the meaning
before the word divided itself
and since then never left us
But it is
in all past and it is in all future
and it is
in something
that doesn't exist
in its vanishing border
between what has been
and what shall come
It is infinite and without distance
in the same movement
It clears up
and disappears
and remains
while it disappears
And it lights up
its darkness
while it speaks
of its silence
It is nowhere
It is everywhere
It is near
It is far
and body and soul meet
there as one
and it is small
and as big
as everything that is
as small as no thing
and where all wisdom is
and no thing knows
in its innermost self
where nothing is divided
and everything is at once itself and everything else
in the divided
which is not divided
in endless boundary The way I let it disappear
in obvious presence
in vanishing motion
and walk around in the day
where tree is tree
where rock is rock
where wind is wind
and where words are an incomprehensible unity
of everything that has been
of everything that disappears
and thus remains
as conciliatory words
...

du og eg
du og månen
du og vinden
du
og stjernene
kanskje
framføre all stanken
av lik
som rotnar
i si innestengde jord
dei andre, som meg sjølv
eller som brenn
i si vonlause von
(utan smerte, ja sjølvsagt)

ja som ein båt i den fine vinden
...

you and I
you and the moon
you and the wind
you
and the stars
perhaps
in front of all the stench
of corpses
rotting
in their confined soil
the others, like myself
or who burn
in their hopeless hope
(without pain, yes of course)

yes like a boat in the fine wind
...

songen, sjøens song
glid nedover dei bratte fjella
og utover himmel

i blått svev, som ei skimring
innover mot der vi er saman
og der vi aldri seier noko

og berre veit
...

the song, the song of the sea
slides down the steep mountains
and across sky

in blue flight, like a shimmering
in towards where we are together
and where we never say anything

and only know
...

anden vart trekt djupt
og så stod fjellet der
så stod fjella der
og slik står fjella der

og lutar seg nedover
og nedover
i seg sjølv
og held anden

medan himmel og hav
stryk og slår
held fjellet anden
...

there was a deep breath
and then the mountain stood there
then the mountains stood there
and that's how the mountains stand there

and stoop downwards
and downwards
into themselves
and hold their breath

while heaven and sea
stroke and beat
the mountain holds its breath
...

i det som rører seg
lik livet
alltid i gapande rørsle
er noko roleg
og tungt
som livet sjølv
er tungt For nokon
blir livet for lett
og samstundes for tungt
og dei går ut or det som skjer
og står der
ustøtt
skjemde
og veit ikkje kva dei skal seie
dei har ingen ting å seie
og derfor må noko seiast Og dei går fram
med steg lette og rette som vinden
går dei fram
og så står dei der
tunge av seg sjølv
i kvarandres lys
medan skamma
løyser seg opp
og blir lett som hundens engel

Og så opnar engelens venger seg
og breier seg rundt dei

Og då er det sagt
...

in that which moves
like life
always in gaping motion
is something quiet
and heavy
like life itself
is heavy For some
life becomes too light
and at once too heavy
and they step out of what happens
and stand there
shakily
ashamed
and don't know what to say
they have nothing to say
and therefore something must be said And they move forward
with steps light and straight as the wind
they move forward
and they stand there
heavy of themselves
in each other's light
while the shame
dissolves
and becomes as light as the dog's angel

And then the angel's wings open
and spread across them

And then it is said
...