Gartnerens Hemmelighet Poem by Tor Magnor Solvang

I morgensolen står en gartner stille,
og lytter til en lav og uventet lyd.
To roser snakker, med stemmer milde,
om sin natur, sin skjebne og sin fryd.

«Se mine blad, » sa den røde med stolthet,
«jeg brenner av lidenskap, lengsel og dåd!
Jeg er symbolet på stormfull forelskelse,
På et flammende hjerte, en elskendes råd.»

Den hvite rosen svaiet så sakte,
og svarte med stemme som duftet av fred:
«Jeg bringer trøst til den sårede sjel,
og renhet og lys til hvert ensomme sted.»

Gartneren smiler og senker sin saks,
han rører dem ikke, han lar dem få stå.
For hagen trenger både stormen og freden,
og alt det som mennesket aldri kan nå.