Jeg fortalte dem at jeg hadde et håp
om en profet
og at han kom til å velte forordningene
og når profeten vinner
blir den syke sykere
den friske friskere
og det trengs ikke lenger noen kirke
eller sykehus
Jeg var ikke den syke, men profeten
og jeg var ikke profeten
men det doble mennesket
som holdt hendene framfor seg
Av og til strøk noen meg langs armene
det var mor og far og de smilte
for innenfor øyelokkene sto en forsamling klar
til å legge meg ned eller løfte meg opp
This poem has not been translated into any other language yet.
I would like to translate this poem