Steinar Opstad

You say that you will grow weak
if I touch you too much
and that I should take a step away
and around us there's no single person,
but whole crowds and groups
The sun shines in people's brains,
not on heaven
and the gravel paths are groundless

Her name was ‘Mother', you say,
not this name in delicate letters
Sorrow is overpraised and I say
"Let us go our own ways"
I read words like ‘angel' and ‘holy'
and later: a white sheet of paper
on which no name is listed, not your own
not your mother's, but mine
and I have been drawn in
as a figure: A son.
...

Nye trær er født til å gulne
og jeg, som ikke vil kle av meg,
går naknere
Blader blåser inn
i et evangelisk ego

En ukjent kropp i løv:
Gammeldags som på en gravlund
der to mennesker krangler
og gråter og legger hendene sammen
...

New trees are born to be yellow
and I, who will not clothe myself,
walk naked
Leaves blow in
with an evangelical ego

An unknown body in leaves:
Old-fashioned as in a graveyard
where two people quarrel
and cry and place their hands together
...

Jeg skjønner at for mange ord
går utover figurligheten i språket
og jeg har ingen innsikt i trær
i stedet opptar rollene meg
- når jeg samler meg for å skrive
kan jeg da bli straffet
Skylden til alle som er født er stor,
sier moren min

Han jeg går sammen med
sier at han vet
at jeg ikke vil være alene
I begynnelsen er det også to, sier han
Ja, det er sånn alt begynner, sier jeg
og han snur ansiktet
og prøver å se inn i munnen min
men det er en munn, ikke et evangelium

og bare noen kunne klappe
i denne stillheten, tenker jeg
og ser på håret hans
og det mangelfulle ansiktet
Til slutt er det jeg som klapper
og han smiler
...

I understand that too many words
affect the figurativeness of language
I have no insight into trees
instead roles are what interest me
- when I collect myself to write
can I then be punished
The guilt of all who are born is great,
my mother says

The person I am with
says he knows
I do not want to be alone
In the beginning there were two too, he says
Yes, that's how everything begins, I say
and he turns his face
and tries to look into my mouth
but it is a mouth, not a gospel

and if only someone would clap
in this silence, I'm thinking
and looking at his hair
and his imperfect face
Finally I am the one who claps
and he smiles
...

Jeg har delt kropp med enfoldige og opplyste
med straffedømte og lærde
men aldri har jeg forenklet min sjel
For gaven jeg fikk var enkelheten

Og det vi gir naturen får vi tilbake fra naturen
For naturen er et menneske
mindre enn et sandkorn og større enn et fjell
Og kjærligheten ligner synene til et jaget dyr

I enkelheten får enhver seire eller forgå
Jeg sukker, der andre roper
Jeg ler, der andre sovner
Jeg kysser øynene dine og lukker mine
...

I have given my body to the ignorant and the enlightened
the sentenced and the studious
but I have never simplified my soul
For the gift I received was simpleness

And what we give to nature we receive from nature
For nature is a human being
smaller than a grain of sand and greater than a mountain
And love lies like the visions of a hunted animal

In simpleness all will triumph or perish
I sigh, while others shout
I laugh, while others sleep
I kiss your eyes and close mine
...

26. desember 2004
Hundene været flodbølgen
og sprang oppover fjellsidene
Tusener av mennesker døde
men ikke en eneste hund

Et døgn senere streifer hundene
i ruinene av strandhotellet
like rolige som i timene før
bølgen skyllet over byen
...

26 December 2004
The dogs sensed the wave
and bounded up the mountainsides
Thousands of people died
but not a single dog

Twenty-four hours later the dogs roamed
the ruins of the beach hotel
as calmly as in the hours before
the wave engulfed the town
...

Min drøm om tro tar aldri slutt
Den er der sammen med arbeidet
Likevel har jeg aldri foraktet arbeidet
slik jeg har foraktet troen

For om troen kan være søt
bringer arbeidet glede og fortvilelse
men i troen går det ikke an
å holde noe tilbake

Kunne jeg bytte livet mot en drøm
ville jeg takket nei
For jeg vil være den samme
med troens ustadighet, inntil døden
...

My dream of belief has no end
It is there beside my work
Even so I have never despised work
as I have despised belief

For although belief can be sweet
My work brings both gladness and despair
but in belief nothing can
be held back

If I could alter life with a dream
I would still say no
For I shall remain the same
with belief's faltering, until death
...

Den som helliggjør kjærligheten, forlater den
Den forbanner den, blir kjærlighetens apostel
Men ingen har noensinne blitt mer levende
enn sin kjærlighet og sin håpløshet

Avmektig i det å elske står jeg utenfor
og samler bokstaver
og risser navn på veggen
mens jeg teller årene i forsakelse

Også sjelene lever i samfunn
og historien er full av vitner
Men i kjærligheten bærer vi
forbrytelsens kors
...

Those who sanctify love forsake love
Those who curse love become an apostle of love
But no one has ever become more alive
than his love and his hopelessness

Thus powerless to love I am an outsider
who gathers letters
who carves names on the wall
while counting the years of renunciation

Souls also live in societies
and history is filled with witnesses
But in this our love we carry
the cross of transgression
...

Da USAs utenriksminister
skulle redegjøre for invasjonen av Irak
oppdaget de at Picassos Guernica
hang på veggen bak talerstolen
og de sørget øyeblikkelig for
å dekke til maleriet

Picasso malte en hest og en stut
som løftet hodene over hauger
av lemlestede kropper
men han nektet å forklare symbolikken
han sa En hest er en hest, en stut en stut
og jeg maler bare tingene som jeg ser dem

Guernica forhindret ikke
utenriksministeren i å holde sin tale
det tildekkede bildet ble et bilde
på det vi burde ha visst
og det vi burde ha forstått

Jeg skriver og derfor deltar jeg
og siden jeg deltar
er jeg ikke et sannferdig vitne
eller sagt på en annen måte:
at jeg elsker og lider beviser ingenting
...

When the US Secretary of State
was about to give an account of the invasion of Iraq
they realized that Picasso's Guernica
was hanging on the wall behind the rostrum
and immediately they arranged for
the painting to be covered over

Picasso painted a horse and a bull
rearing their heads above mounds
of mutilated bodies
but he refused to talk about their symbolism
he said a horse is a horse, a bull is a bull
and I just paint things the way I see them

Guernica did not stop
the Secretary of State holding court
the covered picture became a picture
of what we should have known
and of what we should have understood

I write and so I participate
and since I participate
aren't I a true witness
or in other words:
that I love and suffer proves nothing
...

Jeg fortalte dem at jeg hadde et håp
om en profet
og at han kom til å velte forordningene
og når profeten vinner
blir den syke sykere
den friske friskere
og det trengs ikke lenger noen kirke
eller sykehus

Jeg var ikke den syke, men profeten
og jeg var ikke profeten
men det doble mennesket
som holdt hendene framfor seg
Av og til strøk noen meg langs armene
det var mor og far og de smilte
for innenfor øyelokkene sto en forsamling klar
til å legge meg ned eller løfte meg opp
...

I told them I had hoped
for a prophet
and that he would overturn the decrees
and when the prophet won
the sick would grow more sick
the healthy more healthy
and a church would no longer be needed
nor a sickhouse

I was not the sick but the prophet
and I was not the prophet
but the twofold person
who held his hands in front of him
Now and then someone stroked my arms
it was my mother and my father and they smiled
because inside my eyelids a congregation stood ready
to lay me down or lift me up
...

en installasjon av Per Barclay
Du snakker om et vannhus
som står inne i skogen
og du sier at vi skal dit
og en dag går vi til vannhuset

du sier at det er som om huset
kan romme alt fra en bombe til en profet
akkurat som øyet kan romme alt
uten at vi kan si verken 'bombe' eller 'profet'

Vi står framfor vannhuset
og blir mjuke i øynene
av å innbille oss at huset sprenges
og at en profan tale stiger opp
og vi blir et publikum av profeter
som bare kan tie
...

an installation by Per Barclay
You talk about the water house
in the forest
and you say we must go there
and one day we go to the water house

you say that it's as if the house
could contain everything from a bomb to a prophet
just as the eye can contain everything
except that we can say neither ‘bomb' nor ‘prophet'

We're standing in front of the water house
and grow weak in the eyes
from imagining that the house bursts
and that a profane speech arises
and we become an audience of prophets
who can only be silent
...

Du sier at du blir matt
hvis jeg tar for mye på deg
og at jeg bør gå noen skritt unna
og rundt oss går ikke enkeltmennesker,
men hele selskap og grupper
Solen lyser i hjernen på folk,
ikke på himmelen
og grusgangene er bunnløse

Hun het ‘Mor', sier du,
ikke dette navnet i sirlig skrift
Sorg er oppskrytt og jeg sier
"La oss gå hver til vårt"
Jeg leser ord som ‘engel' og ‘hellig'
og senere: et hvitt ark
der ikke noe navn står oppført
ikke ditt, ikke din mors, men mitt
og jeg er blitt tegnet inn
som en skikkelse: En sønn.
...