TO MELLOM TRÆRNE Poem by Steinar Opstad

Jeg skjønner at for mange ord
går utover figurligheten i språket
og jeg har ingen innsikt i trær
i stedet opptar rollene meg
- når jeg samler meg for å skrive
kan jeg da bli straffet
Skylden til alle som er født er stor,
sier moren min

Han jeg går sammen med
sier at han vet
at jeg ikke vil være alene
I begynnelsen er det også to, sier han
Ja, det er sånn alt begynner, sier jeg
og han snur ansiktet
og prøver å se inn i munnen min
men det er en munn, ikke et evangelium

og bare noen kunne klappe
i denne stillheten, tenker jeg
og ser på håret hans
og det mangelfulle ansiktet
Til slutt er det jeg som klapper
og han smiler