Femti År Giftet Seg Og Førtifem Av Dem Ble Skilt! Poem by Professor Dr. Stanley Collymore

Av Stanley Collymore

Sosiologer og statistikere er kanskje heller underholdt
av informasjonen frivillig til dem og til og med ta
en utpekt interesse i dette usedvanlig detaljerte
og nå relatert ekteskapelig utfall, men det er detogså
ekstremt usannsynlig, selv innen den ordspråklige
gjennomtenkte og tankevekkende engasjert i
øyeblikk av mørk refleksjon at denrealistisk skulle
ta tak langt mindre oppmerksomhet oppmuntre
alle andres entusiastisk nysgjerrighet eller
generell formodning, med hensyn
til dette uvanlig og connubial
situasjon, annet enn av
de nevnte sosiologer
og statistikere.

Og med god grunn også! For hva bør det,
når det er ganske vanlig situasjoner
spousal deltakere som har vært
så lenge og så uforenelig
sammensveiset med hverandre er
enten enkeltvis ellers i samlivsstil død,
og derfor med henvisning til dem
det er vanligvis ingenting for
å ærlig reflektere når
det gjelder deres
bilateralt forhold, eller for
den saks skyld være
interessant eller
offentlig
erklært.

Og hvis den Grim Reaper som avgjørende
og har uten tvil det siste ordet på disse
slags saker har, av sitt eget valg, med
vilje, lunefullt, mildt eller til og med kraftfullt,
ta din plukke, bestemteseg for å adoptere
en hender-off-holdning når det gjelder
dett mest uvanlige par og deres
50 år gamle rule dalbane
forhold, hva akkurat
da har noenå vilkårlig stå i
opposisjon av opptre kontrastløst?
Oghvorfor ikke i stedet ønske
så lenge fremmedgjort,
Ok så skilt, Par:
lykkelig 50.
Bryllup
Jubileum!

© Stanley V. Collymore
12. desember 2019.


Forfatterens kommentarer:
Kunnskapsfullt til de som har en fungerende hjerne i hodet og vet hvordan de skal bruke den på riktig måte, kan fortiden ikke realistisk eller sannferdig noen gang bli endret på noen måte, og ingen så intelligent person vil forsøke å ta fatt på en slik meningsløs øvelse.

Imidlertid er det absolutt ingenting som verken fornuftig eller logisk sier, eller dikterer, at man ikke kan eller ikke bør forsøke å personlig og konstruktivt lære leksjoner fra fortidens og helhetsopplevelsene i stedet for å la seg selv gjøre det mest dessverre, frivillig, ubetinget og bli standhaftig enten et fullstendig patetisk synd på ens selvoffer eller på annen måte en beregnet bitter fange av det en, nå beklageligvis kanskje, begikk tidligere.