HEST, HIMMELVENDT,/ STYRTER UT AV SEG SELV SOM EN VERDENSLØS/ KJENSGJERNING Poem by Inger Elisabeth Hansen

Hestene må stå hele
Hestene må stå hele i skogen
Hestene må stå hele der borte i skogen og vente
Med leppene breddfulle senket må hestene stå der borte
Hestene må vente der hvor trærne får stå
Der kilden får fylle seg selv må hestene stå hele
Hestene har hatt vett til å komme seg hit
For hester som er hele finnes det en skog der borte
For hester som er hele finnes det store trær
Det finnes dekning for hester som har fått med seg alt
Hester som har fått med seg breddfulle lepper å senke
Hester som har fått med seg blikket dit hvor det har en kilde
Det finnes dekning for hester som har holdt seg i skinnet
For hester som har et skinn som er fylt av hest
Der borte kan hestene vente breddfulle av hest
Jordvendte, med hovene ned, med hodet senket helt
Med hodet fullført mot jorden får de spise, får de drikke
Får de fylle seg med eksakt avgrenset hest
Holdt i skinnet, hele, hestene må stå hele

Ikke styrte ut av seg selv som en verdensløs kjensgjerning.