Inger Elisabeth Hansen

Ikke et lykkehjul igjen, lykkehjulet er spredt for alle vinder
og markedet er spredt for alle vinder, ikke et marked igjen, markedsbodene feid
vekk, og alle de billige plaggene i markedsbodene, den bastardiserte folkloren,
det grove, beklådde, nedprutta arvestoffet feid vekk, ikke et plagg igjen,
ikke engang Asias velde, Asias veldige symaskin, ikke engang de marsjerende
hordene av nåler og de kjappe små hendene, de myldrende asiatiske fingrene
som fører plaggene under symaskin-nålen, mylderet av syersker med blikket festet
på mønsteret, det globaliserte snittet i øyet på sypiken, så liten som hun kan få blitt,
en deilig liten sak

ikke engang den yndigste jomfru, ikke engang den deiligste brud kan sy blusen
i boden sammen igjen, ikke engang de minste fingre kan sy den sammen igjen,
blåst i filler er blusen og alle de andre plaggene i markedsbodene, blåst i filler
er bodene på markedsplassen, spredt for alle vinder er buksene og skjortene,
skjørtene og sjalene, og alle de stedfaste navnene på skjørtene og sjalene,
herfra skal ikke ett plagg gå i arv
...

Hestene må stå hele
Hestene må stå hele i skogen
Hestene må stå hele der borte i skogen og vente
Med leppene breddfulle senket må hestene stå der borte
Hestene må vente der hvor trærne får stå
Der kilden får fylle seg selv må hestene stå hele
Hestene har hatt vett til å komme seg hit
For hester som er hele finnes det en skog der borte
For hester som er hele finnes det store trær
Det finnes dekning for hester som har fått med seg alt
Hester som har fått med seg breddfulle lepper å senke
Hester som har fått med seg blikket dit hvor det har en kilde
Det finnes dekning for hester som har holdt seg i skinnet
For hester som har et skinn som er fylt av hest
Der borte kan hestene vente breddfulle av hest
Jordvendte, med hovene ned, med hodet senket helt
Med hodet fullført mot jorden får de spise, får de drikke
Får de fylle seg med eksakt avgrenset hest
Holdt i skinnet, hele, hestene må stå hele

Ikke styrte ut av seg selv som en verdensløs kjensgjerning.
...

The horses must stand whole
The horses must stand whole in the forest
The horses must stand whole over there in the forest and wait
With brimful lips lowered the horses must wait over there
The horses must wait where the trees may stand
Where the fount renews itself the horses must stand whole
The horses have had the sense to make their way here
For horses who are whole there is a forest over there
for horses who are whole there are large trees
There is cover for horses who have brought everything along
Horses who have brought along brimful lips to lower
Horses who have brought along their eyes to where there's a fount
There is cover for horses who have saved their hide
For horses who have a hide filled with horse
Over there the horses can wait brimful of horse
Earthfacing, with hooves down, with their head fully lowered
With their head rendered towards the earth they can eat, they can drink
They can fill themselves with exact delimited horse
In their hide, whole, the horses must stand whole

Not leap out of themselves like a worldless fact.
...

En vandrer vandrer her, men hvorfor skulle hun godta at det er her
hun vandrer, hun ville heller blitt igjen hjemme, allikevel er det hun
som vandrer her, det er her hun må gå, bundet til denne stien langs den frosne sjøen,
isen forsørpet, fortrukket blålig som glemt melk i en skål, i landskapet
som løfter denne sjøen som ikke speiler noe, i landskapet som holder
denne skålen med surnet melk i hendene og løfter den mot himmelen



mot himmelen, mot himmelen som slynger skyer mot sør, mot sør sør-øst
farer skyene som strimler, som filler og bandasjer viklet av en kropp, en kropp
i sør sør-øst, så hvorfor skulle hun tatt seg tiden det tar å finne navnet på
denne sjøen, tiden det tar å finne et kart eller den gamle mannen som har sagd
et hull i isen og pilket tre fire fisk som heller ikke har navn, han kan ha sittet der
den tiden det tar for en sjø å få et navn og å bli kvitt det igjen, han kan ha sittet der
den tiden det tar for en fisk å få seg et navn for så å bli kvitt det igjen
...

A wanderer wanders here, but why should she accept that it is here
she wanders, she would rather have stayed at home, nevertheless it is she
who wanders here, it is here she must walk, bound to this path along the frozen lake,
the ice slushy, soaked bluish like forgotten milk in a bowl, in the landscape
that lifts this lake which reflects nothing, in the landscape which holds
this bowl with soured milk in its hands and lifts it towards the sky



towards the sky, towards the sky which hurls clouds towards south, towards south south-east
the clouds rush like ribbons, like rags and bandages unwound from a body, a body
in south south-east, so why should she have taken the time it takes to find a name for
this lake, the time it takes to find a map or the old man who has sawn
a hole in the ice and jigged three four fish which don't have names either, he might have sat there
for the time it takes for a lake to get a name and get rid of it again, he might have sat there
for the time it takes for a fish to get a name only to get rid of it again
...

men det er slett ikke sikkert, for hvorfor skulle hun ikke holde minnene i en snor, hvorfor
skulle hun ikke feste minnene til en konstruksjon egnet til å fly når hun slipper dem løs
på himmelen, hvorfor skulle hun ikke feste halen på dragen,
la minnene være den blafrende halen på dragen, la dragen være en drage, og hun er den som
flyr denne dragen, hun må være fra Kina, som kan fly dragen sin slik, hun må, hun kan ikke
annet, hun måtte komme fra Kina, måtte kunne komme fra Kina, tenk å kunne komme fra
Kina akkurat her, tenk Kina akkurat her, kanskje det er en kinesisk pike som må fly
dragen sin her, en kineserinne
...

but it's not at all certain, for why shouldn't she hold her memories in a string, why
shouldn't she secure the memories to a construction fit to fly when she sets them free
in the sky, why shouldn't she secure the tail to the dragon,
let the memories be the fluttering tail of the dragon, let the dragon be a dragon, and she is the one who
flies this dragon, she must be from China, who can fly her dragon like this, she must, that's all there's
to it, she must come from China, must be able to come from China, imagine being able to come from
China just here, imagine China just here, perhaps there is a Chinese girl who must fly
her dragon here, a little Chinese girl.
...

Hun som står der borte har store runde øyne. Ingen kan noensinne ha påstått at
hun skulle være kineser. Hun er nok langt fra en liten kinesisk pike. Riktignok er kinnbeina skrå,
men uten dette gjenskinnet av månens svale bue, uten det halvt oppvendte eller halvt hvelvede
tusjstrøket av måne bak en blank dis av hud, uten denne anelsen av kalligrafens presise streif,
av kalligrafens pensel, den store penselen som gripes av hånd etter hånd der den følger rommets
krumning over Kina en kveld med månen halvt oppvendt, nei, halvt hvelvet i et ansikt over en elv,
et ansikt som senker speilbildet sitt i en elv idet månen går ned, den blanke disen legger seg
over klippene som hud, framskutte klipper eller steilende klipper, slik er kinnbeina hennes:

kyrilliske som klippene ved en kinesisk elv
...

Hardere, tørrere, rett-trukne på skrå, kyrilliske, med dype øyenhuler,
her kan øynene ligge i skyggen, trillrunde, prototypiske for den grove
fysiognomien hos f.eks. en russisk bondekvinne, slik hun er blitt kastet oss
i øynene fra en svart-hvitt propagandafilm: huden porøs, knitrende som statisk ladet støv,
sugd fast til propagandaens prototypiske skallelengder, sugd fast til skallebreddene, sprakende
sorte hull, huler for oppkveilede tunger og for tungt utskutte blikk, hun står der som et offer,
hun står der som en helt
...

Harder, drier, straight-drawn diagonally, Cyrillic, with deep eye sockets,
here the eyes can lie in the shade, round as balls, prototypical for the coarse
physiognomy of e.g. a Russian peasant woman, the way she has been thrown into our
eyes from a black-and-white propaganda film: skin porous, crackling like statically charged dust,
sucked to the propaganda's prototypical skull-lengths, sucked to the skull-breadths, crackling
black holes, hollows for coiled up tongues and for heavily protruding eyes, she stands there like a sacrifice,
she stands there like a hero
...

muligens en heltinne eller et kjønnet offer, et hun-kjønnet offer, fra en førkrigstid,
fra en etterkrigstid, hun står der i den svart-hvite dokumentaren fra et før eller etter,
fra den selvdestruerende celluloiden i et for eller mot, det kommer an på vinklingen, det kommer
an på synspunktet, det kommer an på vinklene og strekene som kan trekkes mellom punktene,
det kommer an på trådene som spinnes, et nett er spunnet, hun blir betraktet gjennom et nett
spunnet over utsnittet av seg selv, vi har henne nå, vi kan suge henne tom, eller er det øyet selv,
det frittflyvende øyet, det glinsende, snurrende øyet, som selv sitter fast i nettet, sugd tomt
som en flue
...

possibly a heroine or a sexed victim, a femaled victim, from a pre-war period,
from a post-war period, she stands there in the black-and-white documentary from a before or after,
from the self-destructive celluloid in a for or against, it depends on the angle, it depends
on the viewpoint, it depends on the angles and the lines that can be drawn between the points,
it depends on the threads that are spun, a web is spun, she is watched through a web
spun over the section of herself, we have her now, we can suck her empty, or is it the eye itself,
the free-flying eye, the glistening, spinning eye, which itself is stuck in the web, sucked empty
like a fly
...

brunlige rulles krøllene regelmessig ut fra det bleke hodet med de ufine leppene,
de blottede leppene, så opphovnede, uten at noen har dengt på dem, uten at noen har presset
seg mellom dem, så oppfylte av seg selv disse leppene, oppfylte av seg selv helt av egen drift,
det er mer enn smella som går mellom de ørene der, kjeften mellom beina må være minst like
diger, legger du henne ned har hun et skrev i trynet
...

tawny the curls are regularly rolled out from the pale head with the crude lips,
the denuded lips, so swollen, without anyone having thumped them, without anyone having pushed
themselves between them, so absorbed by themselves these lips, absorbed by themselves all on their own,
there is more than the hole that go between those ears, the puss between the legs must be at least as
huge, lay her down and she has a crotch in her mug
...

Hun kan bare rett og slett gå, hun kan gå sin vei og fortelle en lykkelig historie,
hun har sin egen stil: rutere i rødt, brunlige striper i skrått over blusens lyse stoff,
retro, fretex, eller bare gitt, gitt av en tante, en moster som ikke fikk brukt den opp,
en moster som ikke fikk brukt opp blusen sin, en moster i en blokk,
i en fjerntliggende by, en barnløs moster med en vakker bluse,
med rutere i rødt på brystet, ikke hjertere
...

She can quite simply just go, she can go away and tell a happy story,
she has her own style: diamonds in red, brownish diagonal stripes across the fair fabric of the blouse,
retro, Salvos, or just given, given by an aunt, a maternal aunt who didn't get to use it up,
an aunt who didn't get to use up her blouse, an aunt in a block of flats,
in a distant city, a childless aunt with a beautiful blouse,
with diamonds in red on the chest, not hearts
...

med striper i skrått over brystene, brunlige, i blokken som står der rett på flatmarken, direkte,
dokumentarisk, faktoid, med etasje på etasje med bryster, bluser, med stabler av plagg, fylte
eller tomme, ermer beveger seg i vinden, vinden beveger plaggene sakte over golvet, presser
dem opp mot veggen, vinden som blåser rett inn gjennom veggen, hun skulle ikke fortelle
en lykkelig historie, men en historie om lykke, når hun har gått skal hun fortelle en historie
om lykke
...

with diagonal stripes across her breasts, brownish in the slab that stands straight on the flat pancake, directly,
documentarian, factoid, with storey upon storey with breasts, blouses, with stacks of garments, filled
or empty, sleeves stir in the wind, the wind stirs the garments slowly over the floor, pushes
them up against the wall, the wind which blows straight through the wall, she shouldn't tell
a happy story, but a story about happiness, when she has left she will tell a story
about happiness
...

She who stands over there has big round eyes. No one could ever have alleged that
she should be Chinese. She would be far from a little Chinese girl. True, the cheekbones are slanted
but without this reflection of the moon's cool curve, without the half upturned or half arched
ink stroke of moon behind a shiny haze of skin, without this touch of the calligrapher's precise stroke,
of the calligrapher's brush, the big brush gripped by hand after hand as it follows the room's
curvature over China one night with the moon half upturned, no, half arched in a face over a river,
a face that sinks its mirror image in a river as the moon goes down, the shiny haze settles
over the cliffs like skin, jutting cliffs or sheer cliffs, that is how her cheekbones are:

Cyrillic like the cliffs by a Chinese river
...