Nangijala Poem by Daniel Fivelsdal Wetaas

Dagen smiler til meg i gråtoner
Et tomt skall vandrer i min plass
Fortidens gleder forlot meg
Rustet mitt visnede hjerte

Det er øyeblikket jeg ser henne
Den vakreste blomst på denne jord
Nei, den største bukett verden har sett
Av de nydeligste regnbuens farger

Når jeg ser inn i hennes
Dype, fortryllende øyne
Skinner solen hundre ganger sterkere
Solen som så gledelig sitter framfor meg

Hører verden hennes himmelske latter
Etterfulgt av hennes myke englestemme
Da stopper alle verdens kriger
Idet kloden beundrer hennes mange farger

Får jeg gleden av å se
Hennes engleaktige smil
Hennes silkemyke hud
Da kjenner jeg det inni meg

Denne varmen jeg aldri før har følt
Et fyrverkeri av følelser
Tiden stopper opp
Ingenting rundt er lenger av betydning

Men blikket vender snart ned i bakken
Idet virkeligheten inntreffer
For denne himmelens skjønnhet
Vil mine korte armer aldri nå

Denne sol på min himmel
Så altfor fjern
Men hver gang jeg ser opp
Mot verden utenfor min rekkevidde

Da minnes jeg igjen om henne
Den varme følelse jeg kjente
Da jeg først så henne
Varmen jeg fortsatt kjenner
Av stjernen som skinner både dag og natt
Nå og til evig tid