En vandrer vandrer her Poem by Inger Elisabeth Hansen

En vandrer vandrer her, men hvorfor skulle hun godta at det er her
hun vandrer, hun ville heller blitt igjen hjemme, allikevel er det hun
som vandrer her, det er her hun må gå, bundet til denne stien langs den frosne sjøen,
isen forsørpet, fortrukket blålig som glemt melk i en skål, i landskapet
som løfter denne sjøen som ikke speiler noe, i landskapet som holder
denne skålen med surnet melk i hendene og løfter den mot himmelen



mot himmelen, mot himmelen som slynger skyer mot sør, mot sør sør-øst
farer skyene som strimler, som filler og bandasjer viklet av en kropp, en kropp
i sør sør-øst, så hvorfor skulle hun tatt seg tiden det tar å finne navnet på
denne sjøen, tiden det tar å finne et kart eller den gamle mannen som har sagd
et hull i isen og pilket tre fire fisk som heller ikke har navn, han kan ha sittet der
den tiden det tar for en sjø å få et navn og å bli kvitt det igjen, han kan ha sittet der
den tiden det tar for en fisk å få seg et navn for så å bli kvitt det igjen